Fred Finsen sin musikk, litteratur, turblogg og litt annet

Betraktninger over den verden vi lever i på slutten av året 2023: Siste dagers hellige nyheter: Som hevn over senkningen av et russisk krigsskip i Svartehavet, har de perverse russerne sendt det verste luftangrepet mot Ukrainske byer siden krigens start. Putinsvinet skal visst ha vært rasende over tapet i Svartehavet og da må man jo ta livet av så mange sivile som mulig. Gjerne barn og andre av de mest uskyldige i denne konflikten. Minst 31 sivile ble drept og 160 mennesker såret i dette blodtørstige angrepet. Bomber traff blant annet en fødestue og rammet også så langt vest som i byen Lviv, hvor jeg har vært så mange ganger og har flere venner. Det er liten tvil om at menneskerettighetene er brutt på en grov måte i disse angrepene. Men det gir jo Putinsvinet og lakeiene hans blanke faen i. --- I Palestina er katastrofen om enn, mange ganger verre. Her er det reelt folkemord som pågår med terrorbombing og fordrivelse av sivile inn i den ytterste nød. På sengen i går leste jeg om poeten

Siden jeg trenger en skikkelig humørinnsprøytning for å måke snø i dag, velger jeg meg denne å ha på øra under sjauinga. Det disse tre gutta gjør på gitarene sine her er ren trolldom, og jeg bare gliser fra øre til øre. Har den på vinyl, men siden det er utrolig vanskelig å spille LP-plater samtidig som man måker snø, blir avspillingen på Spotify. Al Di Meola / John McLaughlin / Paco De Lucia. 1981. “Friday Night In San Francisco”.   Philips – 6302 137. Vinyl. Tysk pressing. (EX+/VG+) 5 desember 1980, ble det skrevet musikkhistorie i San Fransisco. To av verdens beste jazz-gitarister slår seg sammen med, kanskje historiens beste flamenco-gitarist Paco De Lucia, og holder konsert for et entusiastisk publikum i Warfield Theatre. Konserten ble gudskjelov teipa, som det het den gangen og utgitt på denne plata her. Trollmenn på hver sin akustiske gitar. Og her er det fullt trøkk fra første spor hvor vi hører låtene: «Mediterranean Sundance / Rio Ancho» med Al DI Meola i venstre øre og

Tegneserie: Superboy. Norsk. Nr. 11. 1967 – SE-Bladene. Denne fikk jeg i posten rett før julaften og ble lest i dag. Dette er et blad som jeg leste som storøyd guttunge da vi bodde på Ammerud i Oslo, en vinterdag i 1967. Husker godt historien enn i dag, men å lese den igjen nå, var nok ikke like fryktelig spennende som jeg opplevde det, den gangen. Uansett er det en av de bedre Super-Legionær historiene fra den tiden, og som handler om Computo, en AI-robot som Hjerne5 konstruerer for å bidra til at han selv og menneskeheten får en enklere hverdag i fremtidens, 30 århundrede. Maskinen han konstruerer er selvlærende og sluker allslags kunnskap fra bok og bibliotek, inntil den blir såpass glup at den tar kontroll over sitt eget liv og bestemmer seg for å utslette menneskeheten. Den begynner med Legionærene, tar dem til fange for å tappe kunnskap direkte ut av hjernene deres. Den finner også fort ut, hvordan den skal kortslutte superevnene til Legionærene og videre hvordan den skal kun

Gratulerer med dagen i dag John Patitucci, født 22 desember 1959 i Brooklyn, New York. 64 år gammel i dag. Til ære for denne superbe bassisten spiller jeg i dag: John Patitucci. 1993. «Another World». GRP – GRD-9725. CD. USA utg. (EX+/EX) John James Patitucci, er vel en av de nålevende bassistene jeg liker best å høre på og prøve å lære noe av ved å studere den briliante teknikken han utøver på instrumentet sitt. Patitucci, et musikalsk vidunderbarn som begynte å spille bass allerede i 10 års alderen og begynte å komponere musikk i 13 års alderen. 15 år lærte han seg piano. Senere har han utviklet seg som bassist på et helt utrolig nivå og regnes fra forståsegpåere som en av de beste, både på vanlig 4-strengs 6-strengs el-bass og kontrabass og ikke minst komponist. Siden jeg er utøvende bassist selv, er han et stort forbilde på instrumentet og etter min mening, faktisk mer spennende enn både Jaco Pastorius og Ørsted-Pedersen, som jeg også setter meget høyt. Men begge disse er nå bo

I dag gratuleres en av verdens beste og hyggeligste country-gitarister med å runde 80 år. Albert Lee, the one and only! Da spilles denne her plata fra vinylsamlingen I kveld: Albert Lee. 1979. “Hiding”. A&M Records – AMLH 64750. Vinyl. Hollandsk utg. (EX+/VG+) Denne plata kjøpte jeg I sin tid hos Ringstrøm Antikvariat i Oslo for den glade sum av 20 kroner. Kjøpt fra 20 kronerskassa deres, og har den karakteristiske svarte tusjrundingen øverst til venstre på baksiden av platecoveret. Albert Lee, født 21. desember 1943 i Leominster i Herefordshire, engelsk supergitarist som har spilt på en utrolig mengde plater som session-musiker, ikke minst med Emmylou Harris og Eric Clapton. Hørte Clapton i Drammenshallen, med Lee som kompgitarist i bandet, en gang på 80 tallet og Albert Lee spilte fletta av Clapton, som virket som han hadde sirup i fingra i forhold. Som så mange av de store fra denne generasjonen vokste Albert Lee opp med å digge folk som Buddy Hollies og Jerry Lee Lewis.

Sett filmen: 2023. “Guardians of the Galaxy Vol. 3”. Director: James Gunn. Tegneserienes tid er over og kinolerretet har overtatt for Marvel og DC universet. Det har ikke vært like bra bestandig synes jeg. Det har til tider vært filmer med overlessing av evige actionscener som aldri tar slutt og som heller blir kjedelige i stedet for hva de var ment å være. Unntaket har vært en del av Spiderman-filmene og nå Guardians of the Galaxy Vol. 3, som i alle fall for min del ble en hyggelig og rørende filmopplevelse. Jeg er jo litt lettrørt, spesielt når det gjelder dyr og film, og da hendte det klumpen i halsen kom fram her. Her er det mange fine karakterer, især hovedpersonene og det er ikke vanskelige å bli glad i disse såkalte freaksa i løpet av filmen. Kanskje spesielt Rocket Raccon, som kommer i hardt vær i historien og som mye av denne filmen handler om. Siden det er den første Guardians of the Galaxy filmen jeg ser er det fint at vi får en del tilbakeblikk på historien om hvordan v

Gratulerer med dagen i dag. Alvin Lee. Mannen og hjernen bak superbandet «Ten Years After», ville vært 79 år i dag, hvis han fortsatt hadde vært iblant oss. Spiller derfor denne fra Cd-samlinga i kveld. Ten Years After. 1969 - «Ssssh». Chrysalis – 1C 538-3 21083 2. CD. Tysk utg. Det var på kino i Drammen jeg først stiftet bekjentskap med Alvin Lee og Ten Years After via Woodstock-filmen som gikk på det hvite fine lerretet til Saga kino i sentrum av Drammen, tror det var i 1970. Husker vi diskuterte gitarspellet til Alvin i skolegården på Danvik Skole (Eller var det Strømsø Skole?) dagen etter filmvisningen. Og det var liten tvil om at vi hadde fått en ny gitarhelt. Hendrix kom faktisk litt senere. Noen i skolegården påsto at navnet Ten Years After kom i fra at de hadde øvd i ti år før de spilte offentlig. Noe som selvsagt neppe har rot i den virkelige historien, så vidt jeg vet. Alvin Lee vokste opp i Nottingham i England, i et musikalsk hjem hvor faren hadde en stor bluesplatesa

Tredemølletur: England. GU7. Surrey. Borough of Waverley. Godalming. Siden det er En liten Genesis feiring på gang i heimen i dag, passer det fint å ta tredemølleturen min med en You Tube walking video fra: England. GU7. Surrey. Borough of Waverley. Godalming. Det var på Charterhouse Public School i Goldaming at Genesis ble dannet. Her møttes Peter Gabriel, Tony Banks, Anthony “Ant” Phillips, Mike Rutherford, og trommis Chris Stewart. Her var flere av medlemmene studenter og spilte i skolebanda Garden Wall og The Anon, som etter hvert skulle bli til Genesis og skape musikkhistorie. «Charterhouse School-elev Jonathan King var på ein konsert ved Charterhouse i 1968 medan bandet framleis var på skulen. Etter konserten gav ein student King eit lydband med songar bandet hadde spelt inn, og King syns det var bra nok til å gje dei ein platekontrakt. King var ein låtskrivar og plateprodusent som hadde hatt ein hit-singel med «Everyone's Gone to the Moon». King kalla bandet Genesis

Denne plata kom ut 17 desember 1976, og fyller 47 år i dag. Feiers med å spilles fra vinylsamlingen. Genesis. 1976. "Wind & Wuthering". ATCO Records – SD 36-144. US. PR-Presswell Pressing. 7/1-1977 (NM/EX). Kjøpt i sin tid for 20 kroner på Ringstrøms Antikvariat i Oslo. Sist hørt 27 mars 2023. "Wind & Wuthering" er Genesis åttende studioalbum og det siste med Steve Hackett som gitarist. Visstnok skuffet over at ikke flere av låtene hans ble med på "Wind & Wuthering" valgte Hackett å satse på en karriere som soloartist i stedet. Plata her domineres mest av Tony Banks sine låter, og her er det mye bra. Vakre og melodiske komposisjoner, men allikevel spennede og til tider kompliserte temaer. En interessant plate synes jeg, med et behagelig lydbilde og med fin vokal av Phil Collins i front hele veien. Plata ble utgitt 17/12-1976 i England og solgte over 100000 eksemplarer bare den første uka og ble godt mottatt av kritikerne. Discogs Spotify Wikipe

Det ble en fin tur på mølla i dag. Jeg hadde Abercrombie, DeJohnette, Holland: «Gateway» fra 1975 på øra. Og da passet det jo fint å ta VR-turen min på You Tube til Port Chester, Rye Town i New York hvor John Abercrombie ble født for 79 år siden i dag. Om ikke han er Port Chesters store sønn så var han i alle fall en av verdens mest interessante jazz-gitarister. Så Port Chester ble valget i dag. Port Chester en liten bydel i New York som ligger i Westchester county og grenser til Connecticut i nord. Ca 30000 innbyggere. Byen ble på en måte grunnlagt i 1660 da noen nybyggere kjøpte opp landområdene her av indianerne (Sikkert for noen knapper og et par glansbilder). Bortsett fra en stygg brann i Gulliver's nightclub 20 juni 1974 som krevde 24 menneskeliv og skadet 32, er nok kanskje Port Chester mest kjent for The Capitol Theatre som har vært scene for en mengde kjente rocke-artister som: The Grateful Dead, Janis Joplin, The Rolling Stones, David Bowie, Bob Dylan, og The Ramones.

I dag ville den fabelaktige jazz-gitaristen John Abercrombie fylt 79 år, hvis han fremdeles hadde vært iblant oss. Passer derfor fint å spille denne plata fra vinylsamlingen i kveld: John Abercrombie, Dave Holland, Jack DeJohnette. 1975 – “Gateway”. ECM Records – ECM 1061 ST. Vinyl. Tysk pressing. (EX+/VG+) Plata fikk jeg av min mor 26 august 2008. Sist spilt 18 august 2018. Da er det på tide å spille denne perlen i platesamlinga mi igjen. John Abercrombie er en av mine absolutte favoritter blant jazz-gitarister. Han har aldri vært redd for å være progressiv, eller å eksperimentere. Samtidig spilte han ofte både lyrisk og vakkert og hadde en særegen og fin tone i gitarene sine. Abercrombie ble født 16 desember 1944 i Port Chester, New York. Vokste opp i Greenwich, Connecticut. Tok gitar timer fra han var 10 år gammel og hadde de gamle rocke-stjernene som Chuck Berry, Elvis og Bill Haley som forbilder. Senere oppdaget han jazz-gitaristen Barney Kessel som vakte hans interesse fo

Som musikksamler synes jeg det er artig å samle på bootlegs (uoffisielle utgivelser) av forskjellige artister. I dag kom jeg over denne som jeg rakk å spille igjennom før kvelden var over. John Lennon. 1990. «The Lost Sleepy Blind Lemon Lennon Album”. A Library Product – 2341. Flac-files En samling med 18 mer eller mindre bra Lennon-innspillinger som aldri kom med på noen offisielle Lennon-plater, med ganske så stor variasjon i kvalitet både låtmessig og lydmessig. Uansett er det en artig sak å ha i samlinga si. Det er jo alltid fint å høre på Lennon, selv om det også er litt vemodig, enda det er over 43 år siden han ble borte for oss. Jeg finner overhodet ikke noe info om plata på nettet, annet enn det som ligger på Discogs og en del salgssteder. Dette er nok en bootleg for samlere og fans. Sånn som meg.

Fint å gå litt på mølla igjen og siden jeg driver og spiller vinylen: "Woodstock Two", passet det med en sjarmerende tur i småbyen Woodstock på You Tube, her hvor Woodstock-festivalen opprinnelig skulle vært avholdt. Den ble imidlertid flyttet til Bethel, NY. Til Max Yasgurs melke-farm. Men spaserturen min på mølla gikk som en VT-tur i småbyen Woodstock NY, der alle tror festivalen foregikk. Uansett, det ble en sjarmerende tur i en sjarmerende amerikansk småby. Det var pent vær og utrolig mange som var ute og luftet hunden sin. Hovedgaten inneholdt en mengde koselige småbutikker, med mye lokal brukskunst og kule klesforretninger med batikk-klær i ekte 60-talls stil. Og en stor låve vi passerer har et gigantisk peace-merke malt på veggen. Virkelig en artig liten småby, det hadde vært artig å besøke i virkeligheten. Litt om småbyen Woodstock i NY:  Woodstock har alltid vært et lite kunstsenter.  Det hele startet med Byrdcliffe kunstkoloni, grunnlagt i 1903 som et utopisk, anti-

  I dag gratuleres bonden Max Yasgur med dagen. Født på denne dag 15 desember 1910, død av hjertesvikt 8 februar 1973. Max Bernard Yasgur var med på å skape musikkhistorie gjennom å leie ut de store jordbruksområdene sine til Michael Lang som også skapte historie ved å arrangere datidens største musikkfestival: Woodstock i 1969. Passer derfor godt å spille denne som jeg ikke har hørt på før, fra vinylsamlingen i dag: «Woodstock Two» - 1971. Atlantic – ATL 60 002. 2 X Vinyl Tysk pressing fra 1978. (NM/EX) Max Yasgur var egentlig en ganske så konservativ republikaner, men anså likevel at et prosjekt som dette kunne være med på å skape litt mer sympati for datidens unge hippie-kultur. Samtidig ville det selvsagt også bidra til å skape god reklame for farmen hans. Reklame ble det på godt og ondt. Yasgur opplevde stor motstand fra lokalmiljøet og han mottok til og med trusler som å sette fyr på hele landområdet hans. Likevel sto han i det og ble senere kalt en helt av Michael Lang som leide

I anledningen av at Ole Paus har gått bort i dag, fikk jeg lyst til å spille denne fra vinylsamlingen i kveld for å minnes og være litt trist: Ole Paus. 1973. «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende». Polydor – 2382 032. Vinyl. (VG+/VG+) Jeg er selvfølgelig i sjokk over å høre at Ole Paus er gått bort. Jeg visste at han var syk og hadde hatt et slag. Leser også i dag at han har ligget på Drammens Sykehus siden slaget i september og vært veldig dårlig. Så gikk det dessverre den gale veien og han gikk bort i dag 76 år gammel. Jeg har alltid vært stor fan siden ungdomsårene, helt siden jeg hørte Paus og Stefan Grossman på Ragnarockfestivalen i 1973, samme år som denne plata kom ut. På 80 tallet var jeg også såpass griseheldig at jeg fikk med meg en Paus-revy på Park Hotel i Drammen. Her hadde han med seg mange av mine norske favorittmusikere som: Fred Nøddelund på blås, Iver Kleive på keyboards, Sveinung Hovensjø på bass, Pål Thowsen på trommer og Jon Eberson på gitar, så vidt jeg husker.