Innlegg

Bilde
  Gratulerer min store bass-helt fra 70-80 tallet, Svein Gundersen med 75 år i dag. Dette ble feiret ved å spille dette soundtrack albumet her fra vinylsamlingen min: Svein Gundersen. 1981. «Julia, Julia». CBS 85249. Vinyl. Hollandsk pressing. (VG+/VG+). Julia Julia er filmusikken til Wam og Vennerød filmen ved samme navn. En morofilm som jeg foreløpig aldri har sett. Jeg har heller aldri hørt denne plata her før, selv om den har eksistert lenge i platesamlinga mi. En nokså ujevn plate kan man si, men med noen fine låter i ekte Gundersen-stil, sunget av blant annet Trond Granlund og Alex. Svein Gundersen var jo suveren bassist i bandet til Alex før den katastrofale bandbussulykken i september 1980 som ødela Gundersen såpass at han måtte legge karrieren som utøvende musiker på hylla. Men før dette var han også et sentralt medlem av supergruppa Aunt Mary som jeg var så heldig å få med meg i Drammens Teater 14 oktober 1972. En av de store norske prog-rock banda som eksisterer enda, se
Bilde
Lest boken: Annie Jacobsen. 2024. «Nuclear War. A scenario”. Penguin. E-bok. Sjeldent har jeg lest en bok som har skremt meg såpass som denne. Samtidig også en bok som har vært sjeldent vanskelig å legge fra seg. Best for nattesøvnen hadde det vel vært å fortrenge hele greiene og tenke på noe annet, men jeg vil vite fakta om disse tingene, og ønsker ikke å stikke hode ned i sanda som strutsen. Denne boka er et resultat av 10 års forskning på området og forteller et scenario hvor Nord-Korea angriper USA med atomvåpen, USA svarer med å sende en bataljon med kjernefysiske våpen over Stillehavet tilbake mot Nord-Korea. Russland som har et ganske dårlig varslingssystem mot atomangrep, tolker angrepet fra USA mot Nord-Korea som et angrep mot Russland med det resultatet at Russland dermed sender kjernefysiske raketter mot USA og NATO-baser i Europa som svar. Helvetet bryter løs og den såkalte avskrekkingen har feilet. Vi får en detaljert og skremmende beskrivelse av hvordan en atomkrig

Elisabeth Ødegård: «Fylt av Liv» 1984

Bilde
Fått en liten bunke med kristne plater i posten i dag og begynte med denne saken her: Elisabeth Ødegård: «Fylt av Liv» 1984. Lu-Mi – LU 20 1495 – 7. Vinyl. (EX+/VG-) Tittellåten er også den beste låta på plata, tross ganske problematisk tekst. Teksten går ut på at den som er frelst, er fylt av liv, ikke sitt eget, men det livet ånden gir. Det betyr grov diskriminering av «frelste» og «ikke frelste» og sier i rene ord at de som ikke er med i gamet, har heller ikke noe liv. En teori som jeg tar klart avstand fra. Mye sånne rariteter finner man såklart innen gospel-musikk som dette. Men det er ikke bare svart. Det er mye håp og positivitet i denne sjangeren også og det er vel ingen annen musikktype som det er så mye groove og trøkk i som skikkelig gospel-musikk på sitt beste. Uansett er dette en god plate både sangmessig og musikalsk. Elisabeth Ødegård som jeg jeg fikk oppleve på en konsert samme året som denne plata kom ut, er en dyktig sanger og artist, og musikerne på plata er jo så å

Bill Frisell. 2024. “Orchestras”

Bilde
E tter å ha lest en omtale om denne utgivelsen i Guitarist Magazine april-nummer fikk jeg lyst til å spille denne i kveld: Bill Frisell. 2024. “Orchestras”. Blur Note. Utgitt 19 april 2024. Hørt på Spotify. Spennende utgivelse av Bill Frisell. En gitarist som rangerer høyt på min liste over favoritt-jazzgitarister. Har vært ivrig lytter til Bill Frisell, helt siden jeg skaffet meg plata «A Molde Concert» med Arild Andersen, som egentlig skulle hatt Pat Metheny på gitar. Men Metheny kunne ikke allikevel og det ble Bill Frisell i stedet. Et mye bedre valg synes jeg. Dobbelt-cd-en «Orchestral» ble et fint lytteprosjekt for meg i kveld. En live-plate hvor han og trioen hans spiller sammen med to strykeorkestere, Brussels Philharmonic og Umbria Jazz Orchestra. På bass har han med seg Thomas Morgan og på trommer Rudy Royston, to helt ukjente musikere for meg, men suverene i lydbilde på den plata her. Det har blitt mye vellyd ut av dette og musikk som låter nydelig i hodetelefonene, samtidig

John Mayall. 1987. «The Power Of The Blues”.

Bilde
Mer britisk blues på mølla i kveld. Den plata her kjøpte jeg også på platesjappa i Lillestrøm 21 februar 2024, for beskjedne 100 kroner. John Mayall. 1987. «The Power Of The Blues”. Entente ‎– ENT LP 68. Vinyl. Tysk utg. (VG+/EX). Dette er en liveinnspilling fra forskjellige steder i Tyskland, noen aprildager i 1987. Her er det god stemning og glimrende gitararbeide av Walter Trout og Coco Montoya. Legg spesielt merke til Montoyas gitarspill som man finner litt til venstre i lydbilde (Hvis jeg har hodetelefonene riktig på). Gitarspillet hans har det «riktige» soundet av tradisjonell britisk blues ala Clapton/Green/taylor fra 60 tallet, som han sier selv, mye takket være bruken av en Hoochie Momma pedal, som visstnok skal gi den gode gamle Bluesbreakers-lyden. Sjekk ut Montoyas nyeste album «Writing on The Wall» (2023). Vanskelig å plukke ut en favorittlåt her men det siste sporet, «Room to Move», går rett i bluesfletta på meg med over 10 minutter med lekent og brilliant gitarspil

John Mayall. 1978 "The last of the British blues"

Bilde
Denne kjøpte jeg for 200 kr. (Altfor dyrt), på platesjappa i Lillestrøm, 21 februar 2024. Og siden jeg ikke har spilt den før passer det fint å ta denne på treningsrunden min i kveld. Siden jeg er stor Mayall-fan og har en god samling av platene hans, er det morsomt med et eksemplar jeg ikke har fra før av.   Dette er et live album, med et nokså ukjent, men bra band fra noen konserter i USA, i perioden 1975-1978 og vi hører en nokså rocka John Mayall, i litt raskere tempo enn man er vant til. Det blir det fin treningsmusikk av, men når vi kommer til klassikeren Hideaway, synes jeg det blir litt for mye av det gode og savner den mer bluesete versjonen fra bluesbreakers tia.   Det svinger godt innimellom her og jeg får problemer med å stille inn tredemølla så det passer til musikken.   Ikke den beste Mayall-plata. Men fin musikk og god live-stemnig, uansett. (7/10) https://open.spotify.com/album/1INzyOOL3FwSC2x92cGqOY?si=jflHC3qcSciE_lL4TsGL2A https://www.discogs.com/releas

Diablo Canyon Power Plant

Bilde
Siden jeg holder på å lese boka til Annie Jacobsen: "Nuclear War" 2024, som handler om et atomangrep med gjensvar på og fra USA, passet det godt å se en YT-video om kjernekraftverket som ligger i Diablo Canyon, California, samtidig som jeg tok en halvtimes treningstur på mølla. Diablo Canyon Power Plant er i dag det eneste fungerende kjernekraftverket som er igjen i California, og i boka er vi med på et atomangrep, i første omgang fra Nord-Korea, hvor en atomrakett er på vei til Washington, samtidig som en Nord-Koreansk U-båt sniker seg inn til vest-kysten av USA og smeller av en atombombe mot kjernekraftverket i Diablo Canyon, som ligger sånn omtrent midt imellom San Francisco og Los Angeles, og et mareritt av apokalyptiske dimensjoner utspiller seg.  Jeg har ikke kommet lenger i boka enn at det smeller i Diablo Canyon og hva et atomanngrep på et kjernekraftverk vil resultere i. Og dette er faktisk såpass skremmende at jeg synes vi bør avblåse enhver diskusjon om kjernek