Fred Finsen sin musikk, litteratur, turblogg og litt annet

Mer britisk blues på mølla i kveld. Den plata her kjøpte jeg også på platesjappa i Lillestrøm 21 februar 2024, for beskjedne 100 kroner. John Mayall. 1987. «The Power Of The Blues”. Entente ‎– ENT LP 68. Vinyl. Tysk utg. (VG+/EX). Dette er en liveinnspilling fra forskjellige steder i Tyskland, noen aprildager i 1987. Her er det god stemning og glimrende gitararbeide av Walter Trout og Coco Montoya. Legg spesielt merke til Montoyas gitarspill som man finner litt til venstre i lydbilde (Hvis jeg har hodetelefonene riktig på). Gitarspillet hans har det «riktige» soundet av tradisjonell britisk blues ala Clapton/Green/taylor fra 60 tallet, som han sier selv, mye takket være bruken av en Hoochie Momma pedal, som visstnok skal gi den gode gamle Bluesbreakers-lyden. Sjekk ut Montoyas nyeste album «Writing on The Wall» (2023). Vanskelig å plukke ut en favorittlåt her men det siste sporet, «Room to Move», går rett i bluesfletta på meg med over 10 minutter med lekent og brilliant gitarspil

Denne kjøpte jeg for 200 kr. (Altfor dyrt), på platesjappa i Lillestrøm, 21 februar 2024. Og siden jeg ikke har spilt den før passer det fint å ta denne på treningsrunden min i kveld. Siden jeg er stor Mayall-fan og har en god samling av platene hans, er det morsomt med et eksemplar jeg ikke har fra før av.   Dette er et live album, med et nokså ukjent, men bra band fra noen konserter i USA, i perioden 1975-1978 og vi hører en nokså rocka John Mayall, i litt raskere tempo enn man er vant til. Det blir det fin treningsmusikk av, men når vi kommer til klassikeren Hideaway, synes jeg det blir litt for mye av det gode og savner den mer bluesete versjonen fra bluesbreakers tia.   Det svinger godt innimellom her og jeg får problemer med å stille inn tredemølla så det passer til musikken.   Ikke den beste Mayall-plata. Men fin musikk og god live-stemnig, uansett. (7/10) https://open.spotify.com/album/1INzyOOL3FwSC2x92cGqOY?si=jflHC3qcSciE_lL4TsGL2A https://www.discogs.com/releas

Siden jeg holder på å lese boka til Annie Jacobsen: "Nuclear War" 2024, som handler om et atomangrep med gjensvar på og fra USA, passet det godt å se en YT-video om kjernekraftverket som ligger i Diablo Canyon, California, samtidig som jeg tok en halvtimes treningstur på mølla. Diablo Canyon Power Plant er i dag det eneste fungerende kjernekraftverket som er igjen i California, og i boka er vi med på et atomangrep, i første omgang fra Nord-Korea, hvor en atomrakett er på vei til Washington, samtidig som en Nord-Koreansk U-båt sniker seg inn til vest-kysten av USA og smeller av en atombombe mot kjernekraftverket i Diablo Canyon, som ligger sånn omtrent midt imellom San Francisco og Los Angeles, og et mareritt av apokalyptiske dimensjoner utspiller seg.  Jeg har ikke kommet lenger i boka enn at det smeller i Diablo Canyon og hva et atomanngrep på et kjernekraftverk vil resultere i. Og dette er faktisk såpass skremmende at jeg synes vi bør avblåse enhver diskusjon om kjernek

Denne kom ut 19 april i år og er vel verdt å bruke litt tid på: Taylor Swift. 2024. “The Tortured Poets Department”. Republic Records. Spotify. Denne plata slo Ganske fort alle rekorder på strømminga til Spotify og hadde visstnok over en milliard strømminger på en uke, noe som aldri har skjedd før. Den solgte også 1, 4 millioner eksemplarer bare den første dagen ifølge Billboard. – Så er da også Swift tidenes superstjerne i USA. Godt er det da at hun faktisk er noe mer enn en kunstig oppblåst pengemaskin. Dama skriver gode låter med ganske gode og ofte selvbiografiske tekster. «The Tortured Poets Department» er Swifts 11 studioalbum og har blitt en svært hørbar sak, til tross for at det er en musikkstil som jeg ikke så ofte låner øre til. Plata har fått toppkritikker nesten overalt og utgitt i flere versjoner som Anthology, som har over to timer med musikk og Deluxe versjonen som har et ekstra bonusspor og det er denne versjonen jeg har hørt på i kveld. Jeg er litt usikker, men

En av de store fra 70 tallet som fremdeles holder koken kom med nytt album 5 april i år. Og det må man lytte til. Hawkwind. 2024. «Stories From Time And Space”. Spotify. Var stor fan av denne gruppa som guttunge og var på den berømte konserten deres på Chateau Neuf, i Oslo 13 september 1973. En konsert som aldri har gått i glemmeboken hos meg, selv om jeg ikke har vært så flink til å høre på denne legendariske space-rock gruppa opp igjennom åra som har gått. Det skal skjerpes inn nå, selv om det vel bare er igjen Dave Brock av originalbesetningen. Flere har jo gått ut av tiden som Lemmy og Nic Turner. «Stories From Time And Space” er Hawkwinds 36 album og vitner om et band som man fremdeles kan regne med. Hawkwind var jo bandet som grunnla og innførte sjangeren space-rock og det er deilig å høre at de fremdeles er tro mot sjangeren samtidig som de har utviklet seg i tiden med et flott lydbilde mye takket være keyboardisten Thighpaulsandra som må være et kupp for dette bandet. H

Fy flate for ei plate dette har blitt. Lizz Wright, en av mine absolutte favoritt jazz-blues-soul vokalister. Dette er musikk som i alle fall går rett i fletta og sjelen på meg. Oppdaget dette utrolige talentet da jeg var på konserten hennes på Nasjonal Jazzscene i Oslo 16 mars 2019. Denne plata kom ut 12 april i år og spilles i kveld: Lizz Wright. 2024. «Shadow». Spotify. Dette er et musikktips som helst ikke bør gå i glemmeboka uten å gi det et forsøk. Denne dama har jo en stemme som går gjennom marg og bein og sammen med flotte låter og kremgode arrangementer vil dette garantert gå hjem hos selv den mest kresne musikklytter (Tør jeg påstå). Lizz Wright har jo blitt et stort navn innen jazz-musikken etter hvert, men musikken er en jordnær jazz-blues-soul-gospel av ypperste merke, genial i sin enkelhet og som sitter nydelig i gode kvalitetshodetelefoner, eller et godt stereoanlegg. For all del ikke ødelegg denne musikalske gourmet-retten med dårlig avspillings-media. Det er 20 år sid

Den irske supergitaristen Gary Moore, ville ha blitt 72 år i dag, hvis han fremdeles hadde vært iblant oss. Spiller derfor denne fra LP-samlinga mi i kveld for å hedre hans minne og for å høre skikkelig sustain fra en Gibson Les Paul kombinert med en Marshall-forsterker. Det blir det lange toner med fin feedback av. Gary Moore. 1984. «Victims of the future”. Vinyl. 10 Records – 205 914. Tysk pressing. (VG+/VG+) Gary Moore, irsk gitarist som startet sin karriere i bandet Skid Row, er nok mest kjent som gitaristen i Thin Lizzy og som soloartist. Var en dyktig blues og rock-gitarist og var eier og spilte på en av musikkhistoriens mest legendariske Les Paul gitarer nemlig Peter Greens 1959 mod Gibson Les Paul. Hadde en stor hit med låta «Still got the blues», hvor han leverer lekkert gitarspill. Gary Moore gikk dessverre altfor tidlig bort, 6 feb 2011, bare 58 år gammel av et hjerteinfarkt på en ferietur med dama si i Spania. --- I «Victims Of The Furure», møter vi først og frems

  Simon & Garfunkel. 1968. "Bookends". CBS – CBS 63101. Hollandsk repress. (EX+/VG). Kjøpt på Ringstrøms Antikvariat en eller annen gang for 20 kr. Denne plata har bursdag i dag og ble gitt ut 3 april 1968 og ble derfor spilt fra LP-samlinga mi i kveld: Simon & Garfunkel. 1968. "Bookends". CBS – CBS 63101. Hollandsk repress. (EX+/VG). Kjøpt på Ringstrøms Antikvariat en eller annen gang for 20 kr. Hyggelig musikk å trene til for en gammel forstokka gubbe som ikke klarer å løsrive seg fra 60 og 70 talls musikken. En litt eksperimentell konseptplate fra S&G, med lydeffekter sjokkoverganger og litt av hvert, men også flere klassikere som America og Mrs. Robinson. Konseptet er intet mindre enn livet selv. Fra fødsel til grava. Plata fortjener nok litt mer konsentrert lytting enn musikk til tredemølle, men tia strekker ikke til. Det for bli en annen dag. Men fint ble det uansett, spesielt på partier der Garfunkels fantastiske stemme smyger seg inn på en ellers

Tredemølletur. USA. 36104. AL. Alabama. Mongomery. 831 Walker St. Freedom Monument Sculpture Park. Turen min gikk i dag til en nyåpnet park, Freedom Monument Sculpture Park, i Montgomery, Alabama, USA, etablert av borgerrettsadvokaten Bryan Stevenson, midt i staten med en av de mørkete historiene under den hvite undertrykkelsen av den afro-Amerikanske befolkningen i USA, helt fra de ufrivillig kom som slaver fra Afrika og fram til dags dato. En forferdelig historie med grusomheter som slaveri, lynsjing og undertrykkelse. En historie som USA og spesielt sørstatene har liten grunn til å være stolt av. Montgomery blir regnet som hovedstad for den innenlandske slavehandelen og det er derfor et stort lyspunkt at parken er etablert akkurat her.   Parken som åpnet 24 mars 2024 inneholder over 50 tematiske skulpturer som et minne over de utallige ofrene for slaveri, rasisme og terror som ble begått av den europeiske befolkningen som har okkupert og annektert hele Nord-Amerika.   Hovedmomentet

Lest boken: Odd Karsten Tveit. 2023. «Palestina - Israels ran, vårt svik» Kagge Forlag. (Lest på appen BookBites) Den vondeste, sterkeste og mest aktuelle boken jeg har lest på lenge. Dette er en bok med godt dokumentert stoff om hvordan verdenssamfunnet lar et helt folks land bli okkupert og undertrykket av en annen apartheidstat, gjennom hele nyere historie, ja helt siden Israel startet sitt blodige sionistprogram i 1948. Boken er ikke et angrep på jødene som folk, men et avslørende dokument på Israels politiske masseterror, okkupasjon og apartheidstyring mot det Palestinske land og befolkning. Mange av de tragiske eksemplene vi får lese om her er avsløringer gjort av jødene selv, men som sionist-staten vil dysse ned. Boka er inndelt i 8 epoker, helt fra det hele startet i 1948 og tar for seg Israels brutalitet overfor en okkupert nasjon helt fram til 2023. Hadde boken vært skrevet i dag hadde det sannsynligvis vært en epoke til med det vi ser skjer i Gaza i dag. Det er sjokkerende l

Lest boken: Åsta Holth. 1955. «Kornet og Freden». Utg. Gyldendals Lanternebøker. 1977. Åsta Holths forfatterskap har vært ganske så ukjent for meg, inntil jeg i det siste har blitt litt mer nysgjerrig på min egen bakgrunn som skogsfinne fra Finnskogene på farssida. I den forbindelsen fikk jeg tips om å lese bøkene til Åsta Holth, av Hilde Øvsthus. Takker så mye for tipset. Siden jeg aldri har hatt nynorsk, hverken på skolen eller videregående, ble jeg litt skeptisk i begynnelsen. Har snirklet meg unna nynorsk litteratur hele livet egentlig. Men denne boka var såpass lettlest og fengende at jeg etter hvert begynte å like språket. Tror nok det er litt finnskogsk dialekt blandet inn her, men det er jo bare sjarmerende. Uansett, det viser seg at det er en litterær perle jeg har fått tak i her, av den typen man ikke så lett legger fra seg når man først har begynt. Boka er del en av en trilogi, men kan utmerkes leses som frittstående fortelling. Handlingen utspiller seg i Finnskogene