Åsta Holth. 1955. «Kornet og Freden». Utg. Gyldendals Lanternebøker. 1977.

Lest boken: Åsta Holth. 1955. «Kornet og Freden». Utg. Gyldendals Lanternebøker. 1977.

Åsta Holths forfatterskap har vært ganske så ukjent for meg, inntil jeg i det siste har blitt litt mer nysgjerrig på min egen bakgrunn som skogsfinne fra Finnskogene på farssida. I den forbindelsen fikk jeg tips om å lese bøkene til Åsta Holth, av Hilde Øvsthus. Takker så mye for tipset.

Siden jeg aldri har hatt nynorsk, hverken på skolen eller videregående, ble jeg litt skeptisk i begynnelsen. Har snirklet meg unna nynorsk litteratur hele livet egentlig. Men denne boka var såpass lettlest og fengende at jeg etter hvert begynte å like språket. Tror nok det er litt finnskogsk dialekt blandet inn her, men det er jo bare sjarmerende.

Uansett, det viser seg at det er en litterær perle jeg har fått tak i her, av den typen man ikke så lett legger fra seg når man først har begynt.

Boka er del en av en trilogi, men kan utmerkes leses som frittstående fortelling. Handlingen utspiller seg i Finnskogene på slutten av 1600 tallet da det var krig mellom Norge (Baggerne), og Sverige. For å komme seg bort fra krig og uro, flykter mange finner fra Suomi og til blant annet Finnskogene hvor de må etablere og bryte seg nytt land. Her følger vi den godlynte, litt bedagelige, men også driftig når det trengtes, Pål Tyyskiänen og hans langt mere foretaksomme og arbeidsomme hustru, Kerttu. Pål og Kerttu finner hverandre da de jager en gjeit som har rømt sammen og et intenst og solid kjærlighetsforhold oppstår. Det blir giftemål og de overtar et gammelt torp som de bygger opp med mye strev og møye. Pål og Kerrtu får flere barn og vi får følge denne lille familien, fra litt før 1676 til år 1700.

Det er det daglige livet på Finnskogen det dreier seg om. Et liv som krevde sin kvinne og sin mann. Spesielt Kerrtu er sentral i alt som skjer i boken. En utrolig sterk personlighet som på mange måter bærer hele historien.

Det var tøft for en skogsfinne å klare seg i disse tider og det måtte virkelig hardt arbeid til. Man måtte bruke fantasien når uår kom og det måtte blandes bark i brøddeigen. Skogsfinnene ble også ofte uglesett av baggarne og var nok utsatt for mye sladder og fremmedhat.

Det ligger mye kunnskap og research bak denne historien, og Åsta Holth som selv er av skogsfinne-ætt, har i flere år gjort et grundig grunnarbeid med boka, slik at man føler man står på trygg historisk grunn. Dette er noe som gjør den interessant i dobbel forstand. Både en drivende god fortelling og ganske så opplysende om et dramatisk dagligliv på et finnetorp under krigsårene fram ti år 1700.

Dagfinn Grønoset skriver om boken i Østlendingen 26/11-1955:

«Asta Holth innfrir forventningene. Med «Kornet og freden» gir hun oss sitt beste arbeid hittil. Selv er hun runnet av finneætt, av emigrantene fra Suomi, og det er hennes egen slekt vi finner i lysskjæret fra den sagafakkel hun har tent. Derfor er det ikke til å unngå at romanen er båret fram med stor kjærlighet til emnet. Det skader den ikke - det gir stoffet ekthet og varme».

Åsta Holth, et nytt og spennende forfatterfunn for meg, som det virkelig skal bli givendes å lese mer av. Det hører med til historien at Republikken Finnskogen ble erklært i 1970, hvor Åsta Holth ble republikkens president. Republikken eksisterer tre dager i juli hvert år, med mye fest og moro. (8/10)

Boken er lest på Nasjonalbibliotekets hjemmeside: 

https://www.nb.no/items/1d6d868e4e8ef408e2c2783345bcc791?page=0&searchText=kornet%20og%20freden